Utenriksdepartementet støtter Unesco sitt Aschberg-program. Dette har fokus på beskyttelse av kunstnerisk frihet. Rett før sommeren publiserte de Defending Creative Voices, en dyptpløyende gjennomgang av de internasjonale beskyttelsesmekanismene for kunstnere, med tittelunderteksten «Learning from the safety of journalists». Referansen til journalister er nærliggende. Begge grupper er spesielt fremhevet i menneskerettighetssystemet, og begge er avhengige av ytringsfrihet i arbeidet sitt.
Cover of Defending Creative Voices, Learning from the safety of journalists.
Read or Download
I møte med trusler mot egen sikkerhet har kunstnere og journalister flere av de samme utfordringene. De blir arrestert, fengslet eller til og med myrdet. De blir hengt ut, trakassert og angrepet av medborgere, de rettsforfølges med anklager om ærekrenkelse, blasfemi eller påstander om terrorisme, krenking av nasjonal sikkerhet eller offentlig orden, for hat-ytringer eller angrep mot offentlig moral. De blir også straffet kollektivt ved politiske omveltninger. Media og kunst- og kultursektoren er ofte de fremste i rekken når nye regimer rydder landet for opposisjon eller når autokratier kveler regimekritikk.
Rapporten peker på at journalister er bedre beskyttet enn kunstnere. Innsatsen er bedre strukturert, både i egne organisasjoner og av arbeidsgivere som har tatt ansvar for deres beskyttelse. Det blir også pekt på at den politiske forståelsen av ytringsfrihet gjerne er knyttet til medias frihet. Her hevder rapporten at fagforeninger og arbeidsgivere i kunst- og kultursektoren ikke har hatt bevissthet om kunstneres universelle rettigheter. De peker også på at samarbeidet mellom medieorganisasjoner og menneskerettighetssektoren godt utviklet, mens kultursektoren har svært få kontaktflater mot denne sektoren. Det finns heller ikke en solidaritetsplattform mellom kunstnere i det Globale Nord og Sør. Derfor inkluderes altså ikke kunstneriske ytringer i den gjengse oppfattingen av ytringsfrihet.
Det er et etterslep i internasjonale normative instrumenter, forpliktelser og rettspraksis på området kunstnerisk frihet, sammenlignet med medias frihet. Det samme gjelder lover, politikk og kjennelser på nasjonalt nivå. Studien har også identifisert betydelige hull i systemene for overvåking, forskning, påvirkning og internasjonal koordinering på området kunstnerisk ytringsfrihet enn i dem som er sentrert om pressefrihet. Kunstnere og kulturfolk har dessuten lavere bevissthet om tilgangen til relokaliseringsordninger enn journalister. Det er dessuten færre av dem. Også tilgjengeligheten av verktøy som forbereder dem for bedre sikkerhet er mer begrenset.
Utvikling av beskyttelsesstrukturene for kunstnerisk ytringsfrihet er i en tidlig fase, og bør høste av de erfaringene som er gjort innen mediesektoren. Rapportens rekke av konkrete tiltak er lang. Den legger også frem forslag om hva som kan gjøres på FN-nivå, og hvordan aktørene i kunst- og kultursektoren bør tilnærme seg dette systemet. Samtidig er de klare på at kultursektorens egen bevissthet om deres rettigheter på feltet må utvikles, og at organisering av internasjonale beskyttelsesstrukturer må gis prioritet av fagforeninger og etablerte organisasjoner i kulturlivet. Dette er nødvendig i en tid med stadig flere angrep på kunstnere, verk, institusjoner og kulturminner.
Det norske arbeidsfeltet
Mimeta er en virksomhet som arbeider med kunstneriske rettigheter i en internasjonal sammenheng. Vi er en av fem organisasjoner med tilhold i Norge. Hovedoppgaven til ICORN og SafeMuse er relokalisering av kunstnere på flukt fra hjemlandet. Freemuse gjør internasjonal overvåking av overgrep mot kunstneres rettigheter. Pen Norge aksjonerer på spesifikke overgrep mot ytringsfriheten. Mimeta bidrar til oppbygging av kulturorganisasjoner, hovedsakelig i sivilsamfunnene i Midt-Østen og Afrika.
Vi har alle ervervet en posisjon i denne internasjonale rettighetssektoren, og til sammen utgjør vi en god basis for å spille nyttige roller i den utviklingsprosessen Unesco etterspør i Defending Creative Voices. Men i en slik prosess må vi også utvide vår nasjonale basis. Vi trenger strategiske samtaler oss imellom, og vi må nå involvere norsk kunst- og kultursektor i det internasjonale kunstneriske rettighetsarbeidet. I dag er det vi, fem små organisasjoner, og Utenriksdepartementet som utgjør bestanddelene i den norske innsatsen for internasjonal beskyttelse av kunstnere. Du kan telle antall årsverk på to hender.
Det norske Utenriksdepartementet har de ti siste årene hatt en nøkkelposisjon i det rettighetsbaserte perspektivet på feltet. Norad og Kulturdepartementet, som de mest nærliggende, har så langt ikke deltatt i diskusjonen. Den agendaen som forskrives i Defending Creative Voices fordrer en omforent forståelse og vilje i norsk utenriks-, kultur og utviklingspolitikk, og den krever myndigheter som inviterer bredt til samtale.
Svekkelse av ytringsfrihetens posisjon internasjonalt, har konsekvenser for Norge. Det norske stiftelsessystemet må derfor involvere seg i finansieringen av slike internasjonale utfordringer. I dag er det kun Fritt Ord som er relevant.
World Expression Forum (Wexfo) må gi kunstneriske rettigheter større rom i det policy forumet som er i ferd med å utvikle seg på Lillehammer. Tendensen der er motsatt. Dette er uheldig da arbeidet for beskyttelse av kunstnere må høste av erfaringer gjort i mediesektoren.
Nordmenn tar ytringsfriheten for gitt. Derfor må bransjer som lever av ytringsfriheten finne mekanismer som direkte konfronterer sitt publikum med verdien av frie ytringer. I dag er tiltakene glemt i politisk institusjonalisering av moms-fritak for media og kulturformidling, reguleringen av bokbransjen, bibliotek, allmennkringkasting etc.
Forskningen på dette feltet er et mikrokosmos. Det er den samme håndfullen av personer som går igjen i alt som nå publiseres internasjonalt, og det som publiseres er stort sett på utredninger på perspektivnivå. I Norge har et aktivt miljø i Bø på kulturpolitisk forskning. Dette miljøet hadde en aktiv rolle i nordiske og internasjonale forskningsfora, men ingen derfra går nå igjen i håndfullen nevnt over.
Listen er på ingen måte fullstendig, men den indikerer noe av det som må til for at vi i Norge kan etablere et godt arbeidsfelt for beskyttelse av kunstnere og deres ytringsfrihet, også internasjonalt. Utfordringene og nødvendige tiltak er beskrevet i rapporten Defending Creative Voices, som altså er gjort med finansiell støtte av Utenriksdepartementet i Norge.
Google translation into English
The Norwegian Ministry of Foreign Affairs supports Unesco's Aschberg programme, which focuses on the protection of artistic freedom. Just before the summer, they published Defending Creative Voices, an in-depth review of the international protection mechanisms for artists, with the subtitle "Learning from the safety of journalists". The reference to journalists is obvious. Both groups are particularly highlighted in the human rights system, and both rely on freedom of expression in their work.
Faced with threats to their own safety, artists and journalists face many of the same challenges. They are arrested, imprisoned, or even murdered. They are harassed and attacked by fellow citizens, they are prosecuted on charges of defamation, blasphemy or allegations of terrorism, violation of national security or public order, for hate speech or attacks on public morals. They are also punished collectively in the event of political upheavals. The media and the arts and culture sector are often first in line when new regimes clear the country of opposition or when autocracies stifle regime criticism.
The report points out that journalists are better protected than artists. They are better structured, both in their own organizations and by employers who have taken responsibility for their protection. It is also pointed out that the political understanding of freedom of expression is often linked to the freedom of the media. Here, the report claims that unions and employers in the arts and culture sector have not been aware of artists' universal rights. They also point out that the cooperation between media organizations and the human rights sector is well developed, while the cultural sector has very few links with this sector. There is also no solidarity platform between artists in the Global North and South. Therefore, artistic expressions are not included in the common understanding of freedom of expression.
There is a lag in international normative instruments, obligations and jurisprudence in the area of artistic freedom, compared to the freedom of the media. The same applies to laws, policies and rulings at national level. The study has also identified significant gaps in the systems for monitoring, research, influence and international coordination in the area of artistic freedom of expression than in those centered on freedom of the press. Artists and people of culture also have a lower awareness of access to relocation schemes than journalists. There are also fewer of them, and, in addition, the availability of tools that prepare them for better security is more limited.
Development of the protection structures for artistic freedom of expression is in an early phase and should benefit from the experience gained within the media sector. The report's series of concrete actions is long. It also puts forward proposals about what can be done at UN level, and how the actors in the arts and culture sector should approach this system. At the same time, they are clear that the cultural sector's own awareness of their rights in the field must be developed, and that the organization of international protection structures must be given priority by unions and established organizations in cultural life. This is necessary in a time of increasing attacks on artists, works, institutions and cultural heritage.
