Kolleger i Forum for kultur og utvikling uttrykker bekymringer for norsk utviklingspolitikk på kulturfeltet, senest i Vårt  Land i går. 

14054779_10157352323805451_1756341544_n.jpg

Et hovedanliggende er den reduserte rollen norsk kultursektor har fått i gjennomføringen av politikken. Den andre bekymringen er de dramatiske kuttene i pengebruken gjennom Solbergs regjeringstid. Personlig er jeg mindre bekymret for det første enn det andre. 

Norsk kulturbistand er rettighetsbasert. Vi ser kulturell deltakelse som en menneskerettighet. Folk skal ha tilgang til frie kunstneriske ytringer, og de skal selv kunne ytre seg fritt, også estetisk. Det betyr at både kunstneren og visningsstedet skal ha frihet i sine valg, og folk skal ha frihet til å oppsøke kunsten.

Norsk kulturbistand skal støtte tiltak som bidrar til disse menneskelige frihetene, som er truet fra autoritære regimer og kulturelle tradisjoner. Kulturelle rettigheter skal ikke beskytte kollektive kulturer, men de enkeltpersonene som utfordrer dem. I kunsten kjemper man altså på to fronter – kulturelt og politisk. Dette perspektivet på kultur i bistandspolitikken adopteres av internasjonale organisasjoner som Unesco, senest i konvensjonsrapporten (2005) for 2018. Dette er en stor endring for organisasjonen, som lenge har fokusert på kultur og næring som strategi for jobbskaping og fattigdomsreduksjon. I EU arbeides det nå med en ny politikk på kultur i utenrikspolitikken, og vi ser også her at det norske perspektivet har innflytelse.

Den politikken Solberg fører vinner altså terreng i internasjonal sammenheng. Retningen ble imidlertid definert under Stoltenberg i 2013. Hans regjering fulgte opp politikken med økning i forslaget til Statsbudsjett for 2014. I Solbergs salderingsbudsjett samme år, reduserte hun posten fra 109 til 84 millioner kroner. Etter sist valg ble posten redusert med ytterligere femti prosent. 

Solberg driver altså en foregangspolitikk mens økonomien i politikken reduseres dramatisk. Dette går nødvendigvis utover folk som lever i menneskerettighetskritiske miljøer og som kjemper for sine friheter. Årsaken til disse reduksjonene kan være politisk uoppmerksomhet og en fraværende hjemlig lobby. En tredje årsak til manglende økonomi kan være et blågrønt ønske om å reformere selve gjennomføringen av politikken

Området ble tatt ut av Norad sin portefølje i første halvdel av 2000-tallet, og da overført til Utenriksdepartementet. Gjennomføringen skulle da skje gjennom to ”kanaler”. Utenriksstasjonene fikk en rolle, og ekspertmiljøer i norsk kultursektor fikk sin, gjerne i to-spann. Samtidig ble det etablert virkemidler rettet mot utveksling av kunstnere. Norske kunstnere ble støttet økonomisk for konserter i bistandsland. Utøvere fra bistandsland fikk spille for et norsk publikum med støtte av bistandspenger. Infrastrukturprosjekter, som musikk- og kunstakademier, ble etablert i bistandsland med hjelp av norske kultur- og utdanningsmiljøer. Dette minner om den praksisen som Sverige, dog i begrenset utstrekning, fører i dag. Kulturbistand knyttes til involvering av svenske ekspertmiljøer, da som en strategi for egen internasjonalisering.

Disse gjennomføringsmekanismene førte til avvik mellom politikk og praksis. Norske musikere på scener i Nairobi kan ikke støttes av norske bistandspenger, men, om de skal støttes, av penger for promotering av norsk kunst (evt. kenyanske kulturmidler), slik tilfellet er hvis musikeren spiller i Berlin. Musikere fra Senegal som spiller på Canal  Street i Arendal i sommer kan ikke støttes fra bistandsmidler. De må få støtte fra norske kulturmidler, da det er et norsk publikum som skal ha glede av dem. Reisestøtten er nå avviklet innenfor norsk kulturbistand. Reduksjon av avvik mellom politikk og implementeringspraksis har Utenriksdepartementet arbeidet konsentrert med i flere år, og prosessen ble høyst tydelig da vi fikk det store budsjettkuttet i fjor høst.

Norsk kulturbistand skal gi folk friheter på kunst- og kulturfeltet. Vi må derfor bidra til mekanismer som skaper representasjon, rettighetsbevissthet, kulturpolitikkutvikling, lokale innretninger for finansiell støtte av kunstnerisk produksjon-, utdanning, mobilitet og kunnskapsutvikling, effektiv beskyttelse og møtepunkter som kan bidra til overføring av ideer og initiativ etc. Vi må bort fra kulturprosjektene vi mer eller mindre driver selv, til et overordnet perspektiv på kultursektorutvikling. 

Vi må derfor ikke involvere oss (med hud og hår) som eksperter i  – eller være drivere av – slike enkeltprosjekter. Det er ikke behov for oss i slike roller, det er heller ikke effektivt eller bæredyktig, men vi kan støtte initiativene strategisk. Vi kan bringe dem inn i en internasjonal kontekst, hvis vi har evne, og knytte dem til lignende initiativ eller fagmiljøer, hvis vi har oversikt.

Farvannet blir selvfølgelig vanskeligere når vi involverer oss direkte i kunstprosjekter, som kunstner eller produsent. Bistandsmyndighetene har ikke autoritet i slike vurderinger, og bør vel strengt tatt holde seg unna slike tildelinger – selv om dette kan være vanskelig når prosjektet har en tydelig rettighetsmotivasjon.

Norsk kulturbistand er på rett vei. Politikken er på plass, og gjennomføringen er delvis reformert, med det som følge at norsk kultursektor må nå re-definere sitt internasjonale engasjement. Dette siste berører i større grad norsk kultur- og utenrikspolitikk enn politikken for kulturbistand. Det som mangler i dette omleggingsbildet er å se på utenriksstasjonenes rolle i kulturbistanden. 

Jeg frykter likevel at Norsk kulturbistand faktisk er på gale veier, at budsjettkuttene er uttrykk for politisk ignoranse og del av politisk handel, snarere enn overveid reformvirkemiddel. 

 

Cato Litangen

Posted
AuthorC Litangen